Vi befinner oss i den lille byen Kapchorwa, 1915 m.o.h. Temperaturen er kjølig og behagelig, det er godt å komme opp i høyden så nær ekvator. Klokka nærmer seg 17, og vi samles utenfor gjestehuset. Ved porten får vi utdelt vandrestaver. Så får vi litt informasjon, vi skal gå i fem til ti minutter, til ei hule i fjellet like ved.
Vi setter av gårde. Selv om vi gruppa er vant med å være på fjellet, så er dette annerledes. Vi er omtrent 900 meter over slettelandskapet som ligger under oss. Den enorme sletta strekker seg ut mot nord og øst. Flere innsjøer ligger der nede og blinker i solskinnet. Men her oppe er det bratt, og selv om de fleste av oss er vant til å gå i ulendt terreng, kommer vandrestaven godt med.
Kapchorwa er en liten by, med omtrent 12 000 innbyggere. Folkegruppen som bor her, heter sabiny, og de snakker et språk som ikke er i slekt med noen andre språk i Uganda. Som mange andre folkegrupper i Uganda er kyr en viktig del av både kulturen og økonomien i området. Alle barn får navn etter når på døgnet eller omstendighetene da de ble født, og det er ofte relatert til kyr: «han/hun som ble født når kuene kommer hjem på ettermiddagen», «han/hun som ble født på verandaen», eller «han/hun som ble født når kuene blir melka».
Det er ikke bare oss norske turister som går mot fjellhula. Barna i nabolaget synes dette er spennende! Og de trenger ingen vandrestav- som vi sier i Suldal- de er gode til «å føta seg»!
Så nærmer vi oss hula, og vi hører trommer og sang. Røyken stiger opp fra bålet, og vi blir ønsket velkommen av unge dansere som byr oss inn i dansen.
Her er det bare å legge igjen sjenansen ved inngangen til hulen, og bli med. Trommeren slår takta, og heldigvis for meg er det ingen komplisert koreografi. Resten av gruppa både danser og synger. Først en velkomstsang, senere får vi høre historier om navneseremonier, krigsdans, sørgedans over kyrne som ble stjålet, og gledesdans når de modige krigerne klarte å finne kuene og få dem med seg hjem igjen. De synger og dramatiserer- om hvordan kvinnene varsler hele landsbyen om kvegtyvene som er på ferde, om hvor trist og lei og trøtt man blir når det ikke er mat igjen, og gleden over innhøstinga når maisen, bananene og potetene endelig er klare til å høstes. Lederen for gruppa forklarer på god engelsk- men heldigvis gjør han det etter en sang eller to, slik at vi selv får lov til å prøve å finne ut hva det er som blir formidla, før vi får fasiten.
Så er det tid for å smake på mais og bananer som har blitt grilla på bålet. De fleste av oss har smakt grilla mais før, men det skal noe til å bli bedre enn dette- maisen er plukket bare noen timer før, og grillet på glørne av bålet. Grilla matooke-bananer, derimot, er nytt for de fleste.
Ungdommene i dansegruppa forteller at det var slik de tilberedte maten her i riktig gamle dager, nå har de jo selvsagt gryter å koke maten i- og før grytene brukte man leirkrukker.
Mens sola synker nedover mot sletta under oss, vandrer vi tilbake til gjestehuset sammen med nabobarna og de unge danserne.
Utenfor porten blir noen av oss gjesten stående og snakke med tre unge damer, som forteller om hvordan de bruker dans og musikk til å formidle viktig informasjon i landsbyene i området. De danser og synger for å få slutt på omskjæring av jenter, for å oppmuntre foreldre til å sende barna sine på skolen, for å informere om hvor viktig det er å følge vaksinasjonsprogrammet, om prevensjon, alkohol, og tenåringsgraviditeter. De forteller om hvor viktig det er å være stolte av kulturen sin, språket sitt, folket sitt, selv om det er noen skadelige skikker som man må få helt slutt på. De forteller også om hvordan andelen jenter som blir omskåret er kraftig redusert de siste tiårene, og hvordan stadig flere familier, stadig lengre ut på landsbygda, ser verdien av skolegang.
Så blir det helt mørkt, og vi setter oss rundt bålet utenfor gjestehuset sammen med resten av dansegruppa. Ungdommene har litt tid til å sitte ned og drøse før de må gå hjemover. Det er latter, prat, spøk og moro. Gnistene spruter fra bålet, latteren runger.
Og jeg tenker at det er dette som er så fint med Uganda. De aller største opplevelsene, det er de du ikke finner i turbrosjyren, men som oppstår når mennesker møtes. På tvers av språk, kultur og økonomiske midler. Når vi møtes, ser hverandre i øynene, og oppdager at vi har så mye til felles at vi kan sitte rundt samme bål og oppdage at vi egentlig er ganske like.
Drømmer du om å oppleve Uganda? Alakara reiser er det eneste norske reisebyrået som spesialiserer seg på turer til Uganda. Vi kjenner landet godt, og lager turer til de største og mest kjente attraksjonene, og til unike opplevelser langt utenfor allfarvei. Kontakt oss i dag for en prat om din drømmereise til Uganda!
Comentários