Søk
  • Ingeborg Sæbø Oluka

Historien om vår afrikanske gård

Oppdatert: 13. mars 2019

I 2007 stod jeg i Kapelebyong sentrum og så mot fjellene i det fjerne. Mellom meg og fjellene var det et ingenmannsland, et stort, folketomt område som de færreste våget å bevege seg i. Hovedårsaken til det var voldelige kvegtyverier i området, der en folkegruppe hadde automatvåpen, og den andre ikke. Lite visste jeg da at mannen min William og jeg ti år senere skulle stå midt i ingenmannsland og planlegge et gjestetun på egen gård!

Feltarbeid i flyktningeleiren i Kapelebyong i 2007. Herfra kunne jeg skimte fjellene lengre nord, men det var fullstendig uforsvarlig å reise dit!

Det er ikke tilfeldig at kveg måtte nevnes allerede i første avsnitt. For vi kan ikke snakke om Nord-Teso uten å snakke om kveg. Kveg er bankboka, kveg er forsikring, kveg er status, kveg er muligheter for å stifte familie, og uten kveg, ville samfunnet falle fra hverandre. Det er ikke uten grunn at ordet for rikdom- ibaren- er det samme som ordet for kveg.

Kuer er livet i denne delen av Uganda! Bildet er tatt i flyktningleiren i Kapelebyong i 2007.

Og så var det akkurat det som skjedde. I løpet av noen år på 80-tallet ble så å si hver eneste ku i hele regionen stjålet. De umiddelbare tyvene var naboene, karimojongene, som folket her kaller «onklene» sine. De hadde fått tak i våpen etter mange militærkuppene i landet på 70- og 80-tallet. Tidligere hadde kvegtyveri begrenset seg til grenseområdene i tørketida, og fordi alle hadde enkle, tradisjonelle våpen som spyd og pil og bue. Nå ble karimojong-folket brukt av det nye regimet til å stjele kuene i hele Teso-regionen. Mange av kuene ble fraktet til Kampala, hvor militære menn tjente gode penger på salg av andres dyr, og til Vest-Uganda, der de som hadde hjulpet presidenten til makten fikk sin belønning, blant annet i form av nye kuer i buskapen sin.


Jeg har blitt fortalt at da krigen endelig sluttet i 1991, var det knapt en kylling igjen i hele Teso-regionen. Menneskene var traumatisert. Av det de hadde sett, og av alt de hadde mistet. I 1999 satt menn og drakk lokalt øl på hvert gatehjørne, fra tidlig formiddag, mandag til søndag. Livet lå i grus- hva kan vi gjøre uten kuer? Vi er ingenting lengre. Vi har mistet alt. Vi kan ikke gifte oss. Vi kan ikke sende barna på skolen. Vi kan like gjerne sitte her og drukne sorgene våre, så får i alle fall damene som lager ølet litt inntekter.


Lokal bar. Ølet er laget av hirse, som er en næringsrik kornsort. Det er lange tradisjoner for å nyte det lokale ølet i sosiale og religiøse feiringer, men etter krigene ble det et problem at altfor mange drakk altfor mye.

Men livet gikk videre. Nye barn ble født. Nye kuer ble anskaffet. Brudeprisene ble lavere, men fremdeles oppgitt i antall kuer. Mennesker har en utrolig evne til å reise seg igjen, gå videre, prøve på nytt, og på nytt.


Men nord i Teso fortsatte problemene. Regjeringen hadde ikke kontroll på våpensituasjonen, og voldelige kvegtyverier var vanlige. Her bodde folk i flyktningleirer mer eller mindre fra 1979 til 2010. Når situasjonen bedret seg, flyttet de hjemover, eller til mindre leirer nærmere landsbyen sin. Så pendlet de mellom jordene som skulle dyrkes hjemme på dagtid, og den relative sikkerheten i leiren på nattestid. Kyrne ble samlet i en kraal midt i leiren. Det var et hardt liv. Det var sjeldent nok mat. Mødre prøvde etter beste evne å sørge for at de minst barna fikk mat to ganger om dagen, mens resten av familien spiste ett måltid om dagen.


Markedet i Kapelebyong i 2007. Det var få som hadde penger til å handle noe, og utvalget var svært begrenset.

I 2004 ble jeg med William på feltarbeid i Kapelebyong, ett av områdene nord i Teso som hadde lidd aller mest under konflikten med nabofolket, og krigen mot LRA i 2003-2004. Han jobbet i en lokal organisasjon som drev med jordbruksprosjekter. Det var sterkt å oppleve hvordan menneskene atter en gang gjorde åkerlappene klare for planting, uten å vite om de dette året kom til å være der når det var tid for innhøsting.


Jordbruket drives fremdeles på tradisjonelt vis.

Da jeg skulle skrive masteroppgave i utviklingsledelse, var jeg helt sikker på at jeg måtte gjøre forskningen min i dette området. I januar 2007 reiste jeg til Kapelebyong igjen, og forsket på levekår i flyktningleirene. Jeg møtte mennesker som levde i ekstrem fattigdom. FNs fattigdomsgrense var en dollar dagen. For de fleste i Kapelebyong i 2007 var en dollar om dagen per person en uoppnåelig drøm.


Fra Kapelebyong så jeg fjellene i Abim og Napak, langt borte. Det var vakkert. Men å reise videre nordover fra Kapelebyong var ikke anbefalt. Det bodde ingen mennesker på mange mil, og traff du noen, var det mest sannsynlig krigere fra karimojong-folket.


Så flyttet vi til Norge, og Kapelebyong var veldig langt borte, både geografisk og i tankene våre. Men i 2011 startet William og tre brødre opp Eleglance Finance, en mikrokreditt-institusjon som etter hvert vokste seg ganske stor. Etter hvert var det behov for å investere i fast eiendom, og i Uganda betyr det først og fremst land. Ved hjelp av Williams kontakter i Kapelebyong, begynte de å kjøpe opp jord i det som før var ingenmannsland, i landsbyen Kobulin 17 kilometer nord for Kapelebyong. Ingen av oss hadde vært så langt nord før, men de siste årene hadde mange folk fra andre deler av Teso-regionen begynt å kjøpe jord og bosette seg der. Eleglance startet en gård, men det viste seg snart at det bare var William og jeg som hadde interesse i gårdsdrift så langt unna byen, og i 2015 tok vi over driften.


Her skal det bli hytter for gjester på gården! Juli 2017.

På gården har vi geiter, kuer, bier, høns, duer, kaniner og katter. Noen få dager hadde vi også et par struts- men de som solgte dem til oss hadde tatt dem ulovlig fra naturreservatet, så de ble levert tilbake til Uganda Wildlife Authority!

Da vi i 2017 hadde med oss mine foreldre på tur i Uganda. Foruten safari og besøk hos familie, reiste vi opp til gården. Det var en fantastisk opplevelse for både oss og dem! Senere samme sommer kom ideen om å starte et reiseselskap, og da ble vi fort enige om at et besøk på gården vår måtte være en viktig del av programmet for turene vi skulle arrangere. Siste besøk på gården sommeren 2017 bestod i å planlegge hvor vi skulle bygge hytter for gjester, og mens vi var i Norge, fikk vi hjelp av slektninger og gode venner til å bygge fire runde sovehytter, og ett oppholdsrom på gården. Litt mer om logistikken rundt det kan du lese i blogginnlegget «Å legge et nytt tak» (26. februar 2019).


I juli 2018 så det slik ut- og vi jobber stadig med forbedringer :)

Så har vi altså fått oss en afrikansk gård. Langt fra allfarvei. Langt fra Williams hjemby. Men like ved et stort naturreservat. Vi drømmer om å bo der over lengre tid. Vi drømmer om å være med å utvikle turisme i området. Vi drømmer om en frukthage. Vi drømmer om at omverdenen skal få øynene opp for dette fantastiske stedet, for denne unike kulturen, og for verdien av å leve livet langsomt, slik livet fremdeles leves her.


Vi drømmer om å skape muligheter for unge mennesker, arbeidsplasser og framtidshåp.

Gjester og vertskap nyter det gode liv på landet!

Vi drømmer, og jobber videre for å realisere drømmen vår. Kommer du på besøk?


Stua på Okra gård. Foto: Olaug Galland

481 visninger4 kommentarer

Telefon: 488 92 276

e-post: ingeborg@alakara.no 

Eidsvikvegen 8, 4230 Sand
Org.nr. 820257472

  • Facebook - svarte sirkelen
  • Svart Instagram Ikon

©2018 by Alakara AS.