We are your travel specialist in organizing trips to Eastern Uganda and Karamoja region. Due to our vast knowledge and experience of the area, we are your ultimate travel buddy to look for if you are interested in exploring and experiencing the well preserved and rich cultures of the Iteso, Karamojong and Leb Thur people.

We also have accommodation facilities at Alakara Guest House on Okra Farm in the small village if Kobulin, Napak district.

The guest house offers comfortable accommodation, delicious meals, cultural tours, and experiences to our clients.

We also have enough space for workshops and retreat programs. As we strive to give the most memorable, and best services and experiences to our clients, the Alakara team is made of four individuals who are passionate about travel and hospitality. They work hand in hand to ensure you have the best stay at the guest house and enjoy your trips around the different beautiful places sin Uganda.

Meet the Team

Ingeborg Sæbø Oluka

Managing Director

Ingeborg first travelled to Uganda in 1999, and has since made it her second home. She started Alakara Travels in 2018, and loves to show people the beauty of the Ugandan people, culture, landscape and wildlife.

Namono Aidah

Assistant Travel Administrator

Aidah is the newest member of the Alakara team. She comes from Mbale, and lives in Jinja, where she works from her home office. Aidah has a diploma in travel and tourism, and is passionate about sharing the uniquness of Uganda with visitors.

Emwamu Bernard

Okra Farm Manager

Bernard is from Soroti, and has been the manager of Okra farm since 2022. He's an active member of the local community in Kobulin, and if you have any questions about the farm, the community or the culture while visiting Okra farm, Bernard is the person to ask!

Angolikin Betty

Alakara Guest House Manager

Betty has been at Alakara Guest House since 2019, and is the person behind all the good food you get to eat as a visitor there. Without her, we would not have been able to claim that we serve the best roast pork in the whole of Karamoja region!

The African bush elephant, often called the African giant, is the biggest mammal on land and part of the big five games. This huge beast weighs up to 6300kilograms for males and 3600 kilograms for females, and a male adult can reach a height of about 3.5 metres. They are slightly bigger than the Asian elephants and have larger ears than them.

Habitat

African elephants live closest to the equator in the open savannah and deserts of Africa.

The African forest elephants can be found in western and Central Africa while the African savannah elephants can be found in east and south Africa.

Most tourists visiting Africa and Uganda in particular are always interested in seeing the savannah elephant. Uganda has about 5,000 elephants, which can be easily seen in the national parks of Kidepo Valley, Murchison Falls and Queen Elizabeth. They are also found in Mount Elgon, Bwindi Impenetrable Forest, Kibale and Semiliki.

The body structure of an elephant plays a big role in it's survival; it's wrinkled rough skin is vital in increasing skin surface for cooling and also traps sweat for moisture.

For its skin care routine, elephants love to wallow in the mud which acts as sunscreen against the sun and keeps the skin moist. This at the same time helps get rid of bugs.

The elephant's trunk which is an extension of the upper lip and nose and is a significant body part; used for feeding, breathing, sensing, defense, and sound production. The is trunk shielded by the tusks which stand side by side at the lower part of the trunk.

Covering a sixth of its entire body are the large ears which look almost like the African landscape! The ears are a cooling surface that reduce the overall body temperatures and are comprised of many tiny blood vessels. The small vessels are separated by a thin layer from the outer surface allowing warm blood to cool over a large span.

Reproduction

The African elephant has a gestation period of 22 months, almost a whole two years, making it the longest gestation period of all mammals in the world! Relatively close is that of the Asian elephants that goes for about 18 - 22 months. Baby elephants grow at a slow pace partially due to their physical size and level of intellect at the time of birth. The African elephant usually gives birth to one calf and a few rare cases of twin calves registered. It has a weaning period of about 3-5 years which is halted by conception of new calf.

Elephants are born with temporary incisors (tusks) that are replaced with permanent ones later at 6- 13months. Both the male and female are born with same tusks, but females stop growing theirs at a certain period of their life. The tusks are also used for digging watering holes, reaping tree barks for food and defence mechanism.

Brain and memory

You could attribute it to its longer gestation period, elephants are born with a higher level of intellect compared to other animals with the exception of humans. This helps them to adapt easily to the new environment from day one of birth. With a brain of about 4.5 -5.5kilograms, thrice the size of a human brain, elephants have a strong memory which plays a big role in their survival in the wild. They can remember their family members even those from decades ago who have passed on and can recognize their remains. Further still, they remember their primary home of birth and always come back after a period of wandering.

A good example is a particular elephant named Bulbul. Bulbul was born in Kidepo, and wanders off to South Sudan every year. However, just about Women’s Day 8th of March, he comes back- every year! He stays for about a week, then wanders back again, only to come and celebrate Women’s Day in Kidepo the next year!

Because of its advanced brain, elephants can remember the best place to go for food, safe rivers for water and the route back!

Apart from humans, you can only compare their intellect to that of the chimpanzee.

Feeding

An adult African elephant eats about 300kg of food and drinks up to 200 litres of water very day! How long would a human take to consume all that? However, only 40% of this is digested, while the rest comes out, leaving elephant dung easily recognizable when you’re travelling in one of its habitats.

The elephant spends 16-18 hours per day eating- that is 80% of its time is spent munching grass, leaves, branches, shrubs bark, roots and fruits! The trunk and tusks vital in accessing food. Rearing up on their hind legs, the elephant raises its trunk and breaks down tree branches that are raised above it. Still due to its flexibility and strength, the trunk is able to extract a shrub and to hold12 litres of water! An elephant will knock down an entire tree just to have fruits while as use its tusks to tear into tree barks.

As if that's not witty enough, elephants will pile stones to help reach a branch!

Elephants need vast land for food and water and will roam over 3000 square kilometres. With increased pressure on its habitat due to population and economic growth, elephants increasingly encroach on farms and plantations especially during the night when the owners are asleep. In Uganda, the Uganda Wildlife Authority does a wonderful job in working with the communities around the national parks where elephants are found, to help them protect their gardens without harming the elephants.

Social setup

Great values are attached to a family sticking together and elephants have mastered this art to the letter!

Socially, elephants live in an organized structure which comes down from families to bonds and clans. Savannah elephant family units usually comprises of 6-20 members. Whereas the male older elephants prefer living alone, the older female elephants always stick with their offspring for life. When male elephants reach puberty age; 12 -15years, they leave the herd to start a life of their own or join more receptive older elephants in a "gang".

The oldest female matriarch leads the herd, which is always compromised of other old females, calves and grandcalves. She is entrusted this role to ensure the survival of the future generation. Others look up to her for guidance and leadership, because the older female elephants know the safest river crossings, areas with enough food and water and know how to recognize signs of changing seasons. The leading female always knows where to take the herd for feeding and how to get there.

The claves in the herd always look up to older females for emotional and physical support, thus preparing them for their future roles.

During changes in seasonal pattern, especially dry seasons, elephants join other families to make bonds of five or more families. These bonds act as a second family unit for genetically related elephants. This is a way to ensure that families are sustained and survive in the hard times. These meet at a familiar watering place and favourite feeding spots and are often seen crisscrossing trunks with each other, rumbling, and purring perhaps as a salutation gesture!

When the situation comes to order, the families that had been scattered during the crisis period come together in large groups "clans" which are made up of different bonds, groups and families. In savannah elephants, these clans can go to more than 70 individuals!

This beautiful aspect of life can be attributed to a well-developed intellect. Not only is the elephant giant, but also highly holds family values.

Elephants treasure their beloved ones, and this can be seen through how they help their injured members and protect any individual of the herd from predators. An elephant will charge towards the enemy, swing them with their strong trunk before finally stamping over them until they cannot raise no more.

Even after decades, an elephant is able to recognize the bones of a deceased family member!

Life span

In the wild, the African elephant lives for up to 70 years. The African elephant in captivity live for a shorter period and die before the age of 40 due to stress and poor mental health.

The African Elephant has been listed on the red list of endangered species by the International Union of Conservation of Nature. With the African savannah elephant status being endangered and the African forest elephant being severely endangered. This is mainly due to increased human settlement in conservation areas. This has led to poaching and killing of these animals who wander off into plantations in search for food.

There is a better way to scare them off than killing them. Big and mighty huh! Did you know elephants fear bees?! Yes you could put bee hives around your plantations to keep these giants off.

So big and strong, magnificent and commanding, the African Giant still remains vulnerable and risks being extinct. We at Alakara Travels advocate for conservation and sustainability and therefore argue you to report any presence of wild animals in the community or any other bad vice like poaching to the Uganda Wildlife Authority -UWA on info@wildlife.go.ug

Would you love to see these magnificent creatures? Alakara Travels organizes trips to all the national parks in Uganda- contact us today for a chat about a trip to one of the national parks where you can meet the elephant!

In addition, there are pedestrians, cows, sheep, goats and chickens - even on the highway!

And then, when you get a little off the main roads, as you often have to, there are unexpected challenges in the form of big humps, deep potholes, mud and sharp rocks. And of course, the occasional herds of cattle! Therefore, we at Alakara Travels always recommend using an experienced Ugandan driver, unless you are used to this kind of traffic. Not only is the risk of something going wrong much less with an experienced local driver - it is also a great advantage having a local person with you in the car if (or most likely when!) something unexpected occurs!

However, even if the driving is left to the driver, there's a lot to experience as a passenger, and here are our six top tips to ensure that you enjoy the experience!

1. Have your camera ready!

It often happens that you see something along the road that you have never seen before - a truck full of green bananas, a car with a hundred chickens on the roof, a boda-boda with five passengers, a motor bike carrying a sofa, or a sign with a funny name... (for example, who wants to buy their medicine at "Surprise Pharmacy?"). And as you're in the car, if your camera is far away, the likelihood is that you have passed the motif long before you got the camera out!

2. Bring enough drinks!

(You should always do that when you're on a trip in a hot country :) ) Having said that, it is relatively close between the small towns, and as a rule it is possible to buy bottled water or soft drinks along the way on most of the main roads in Uganda. Further out into the countryside, it can be more difficult to find someone who sells bottled water or other drinks. Remember that you get thirsty much faster when it's more than 30 degrees outside, and that the trip may take longer than you planned.

3. Buy and eat "roadside chicken"!

If you drive the main road eastwards from Kampala, you must stop in the small trading centre called Namawojjolo and buy grilled chicken on a stick... it's delicious! The market here is strictly regulated, and we have never experienced or heard of anyone getting sick from the food here. If you want to be absolutely sure that the chicken you buy is straight from the fire, you can take the opportunity to get out of the car and buy it directly from the grill. Here you can also buy water, soft drinks and roasted gonja (plantain). It can be a bit overwhelming with a dozen people surrounding the car and offering chicken, gonja and soda by sticking it all through the window from the outside - but breathe with your stomach and enjoy the experience! And yes - you get your change back, even if you do not have complete control over who you ended up buying from, and who accepted the payment through the window!

4. Do you need to go to the bathroom?

You often have to after a few hours... In densely built-up areas, it is best to stop at a petrol station. We often stop at Total, but in recent years there are several different petrol stations that have clean and neat toilets. In many places the toilets are locked, so you have to ask an employee to borrow the key. If you go further out into the countryside, with houses far between, the easiest thing to do is find a bush or tall grass to hide behind. If you take a long-distance bus, the bus sometimes stops, and the conductor announces that the ladies go to one side of the road, and the men on the other! It might be a good idea to bring toilet paper and hand sanitizer in your bag, because you won't always find this at the public toilets.

5. Be nice to the police!

On a trip out of the cities in Uganda, you will pass many police checkpoints. Private cars are stopped occasionally, while trucks and buses are stopped very often. If you are stopped, it is important to stay calm, be polite and pleasant, and do as you are told. Usually the police talks to the driver, and only greets the passengers. If you travel with a Ugandan driver, let him do the talking! If you do drive, you will often be asked to show your driver's license, and then the police will go round the car, check the insurance papers (which are stickers that are put on the front screen), and maybe something else. As long as you have everything in order, there is little to be stressed about. Are you in a hurry? Remember that your hurry is not really the concern of the police man or lady at the road block! They are just doing their job, and remember that whoever stops you may have been standing there in the sun for many hours, with poor pay and little excitement, so there is no reason to be anything other than polite and nice! If you start to complain or criticise, you only have yourself to thank if you end up spending much more time than necessary!

6. Arrive before it gets dark!

Driving in the dark in Uganda is challenging - the roads are poorly marked, almost no pedestrians use reflectors, and speed bumps and potholes in the road are difficult to spot. So plan your trip so that you arrive at your destination no later than 07pm. Google Maps has fairly good time estimations. On longer trips you should be wise enough to add an extra hour compared to what Google Maps says. Things take time, as you know!

Finally - enjoy the ride! There is always something new and fascinating to see along Ugandan roads ;)

Have you been on a road trip in Uganda? Feel free to share stories, tips and tricks for a good road trip in Uganda in the comments!

Since we visited in the dry season, it was not so easy to get hold of the various types of green leafy vegetables that are commonly eaten. Therefore, we have to travel a couple of kilometres from the farm to find a certain type of acacia tree, which has leaves that can be cooked and eaten for lunch. We got help from two young girls in the neighbourhood, who could do this! One of the girls easily climbs the tree, with a large machete in hand. Then she starts cutting off branches, while we stand on the ground picking the leaves and filling up the bucket we have with us. By the time we are back at the farm, it is already dark. We sit with headlamps and clean the leaves, because they've got to be boiled that night, if they are to be good to eat the next day!

And before we leave for the evening, we also have to make a cooking pit for sweet potatoes, so that they can be ready for breakfast tomorrow!

It is already clear to us that cooking in the village is a lot of work! After breakfast, where we get to taste the sweet potatoes that stayed in the cooking pit overnight, it is time to really start learning how to cook here in this part of Uganda.

Betty is a cook at Okra farm, and knows a lot about both traditional food and modern cooking. Today she takes us on a journey, from how the women collect wood, light a fire, grind grain with a millstone, and crush it in a mortar. We cut, peel and clean. It is not easy for us who are not used to it!

The respect for those who prepare food for us during our stay at Okra farm grows with each passing minute - because this is a lot of work! During the morning we will also hear stories about women's everyday life, listen to traditional songs they sing while they grind flour on the millstone, see, feel and taste foods we have never heard of before.

After several hours of work, it's finally time for a well-deserved, homemade lunch!

Would you like to experience village life at Okra farm? Then you can join Alakara travels on a trip! Contact us today for a chat about your dream trip!

Located in Kobulin village, Napak District is the Alakara Guest house and Okra farm. If you are wondering about where to find solace and rest from the chaos of the city life, a retreat at the farm would be an ideal option. With a total number of five beautiful grass thatched huts, Alakara Guest house provides accommodation for up to 18 people. Our professional chef serves deliciously tasty meals and cold drinks to ensure that you enjoy your stay in every way. We are devoted to giving our visitors an experience that makes them feel comfortable and at home by providing clean and comfortable accommodation, tasty food, a well maintained environment, cheerful and welcoming staff that is always at your service.

Well, you can't come to Okra Farm and Alakara Guest House and get bored, as there are a variety of different activities to choose from. One could choose to herd the cows and goats to their shelter, join the herdsmen in milking the cows, go for village walks , join the traditional dances, visit the village markets or perhaps attend a Church service on a Sunday. Alakara Guest House is a perfect starting point for a safari to Kidepo Valley National Park or Pian Upe Wildlife Reserve.

Through development of tourism in Northeastern Uganda, Alakara aims at developing Karamoja for tourism, preserving the cultural heritage of the people of this region, contributing to wildlife and nature conservation, creating employment opportunities and giving visitors a great experience in one of Uganda's best preserved traditional societies.

A stay at our guest house will not only give you an experience in an organic atmosphere but also help you appreciate the different values of life of other people, beautiful sceneries. Alakara guest house welcomes you .

For any extra information and bookings contact us today!

Siden vi er der i tørketida, er det ikke så lett å få tak i de ulike typene grønne bladgrønnsaker som er vanlig å spise. Derfor må vi et par kilometer fra gården for å finne en bestemt type akasietre, som har blader som kan tilberedes og spises til lunsj. Vi får hjelp av to unge jenter fra nabolaget, som kan dette! Hun ene klatrer lett opp i treet, med en stor machete i hånda. Så begynner hun å kutte av greiner, og vi som står på bakken plukker blader og fyller opp i bøtta vi har med oss. Vel framme på gården igjen er det allerede blitt mørkt, og vi sitter med hodelykter og renser bladene, for de må kokes i kveld, om de skal være gode å spise i morgen!

Og før vi tar kvelden, skal vi også lage ei kokegrop til søtpoteter, så de vil være ferdig bakt til frokost i morgen!

Det begynner allerede å bli klart for oss at å lage mat på landsbyvis er mye arbeid! Etter frokost, der vi blant annet smaker på søtpotetene vi som har godgjort seg i kokegropa over natta, er det tid for å virkelig begynne å lære hvordan man lager mat her i denne delen av Uganda.

Betty er kokk på Okra gård, og kan det meste om både tradisjonsmat og mer moderne matlaging. I dag tar hun oss med på en reise, fra hvordan kvinnene henter ved, tenner bål, maler korn med kvernstein, og knuser i morter. Vi kutter, skreller og renser. Det er ikke bare enkelt for oss som ikke er vant til det!

Respekten for de som lager mat til oss under oppholdet på Okra gård blir større for hvert minutt som går- for dette er mye jobb! I løpet av formiddagen får vi også høre historier om kvinners hverdag, vi får høre tradisjonelle sanger kvinner synger mens de kverner mel på kvernsteinen, og vi får se, kjenne og smake på matvarer vi aldri har hørt om før.

Etter flere timer med arbeid er det endelig tid for en velfortjent, selvlaget lunsj!

Har du lyst til å oppleve landsbylivet på Okra gård? Da kan du bli med Alakara reiser på tur! Kontakt oss i dag for en prat om din drømmereise!

I tillegg kommer fotgjengere, kuer, sauer, geiter og høner- til og med på motorveiene! Når du kommer litt utenfor hovedveiene, som du ofte gjør, er det nye utfordringer i form av store humper, dype hull, gjørme og skarpe steiner. Vi i Alakara reiser anbefaler derfor de som ikke er vant til å kjøre i ugandisk trafikk til å bruke en erfaren ugandisk sjåfør. Det gir en ekstra trygghet. Ikke bare er risikoen for at noe går galt mye mindre med en erfaren lokal sjåfør- det er også en udiskutabel fordel å ha en lokalkjent person med seg i bilen om du for eksempel skulle bli sittende fast i et gjørmehull langt unna nærmeste by- og enda lengre unna nærmeste redningsbil (eller noen som forstår norsk-engelsk!).

Men, også som passasjer kan det være mye nytt, og her kommer seks ting som er lurt å huske på når du er på biltur i Uganda:

1. Ha kameraet klart!

Det skjer ofte at du ser noe langs veien som du aldri har sett før- en lastebil full av grønne bananer, en bil med hundre høns på taket, en boda-boda med fem passasjerer, en moped med en sofa på bagasjebrettet, eller et skilt med et morsomt navn… (hvem har for eksempel lyst til å kjøpe medisinene sine hos «Surprise Pharmacy»?). Det er alltid kjedelig å ikke få tatt det bildet!

2. Ha med nok drikke!

(Det bør du egentlig alltid når du er på tur i et varmt land :) ) Når det er sagt, langs de fleste hovedveiene i Uganda er det forholdsvis tett mellom småbyene, og som regel er det mulig å få kjøpt flaskevann eller brus langs veien. Lengre ut på landsbygda kan det være vanskeligere å finne noen som selger vann eller annen drikke på flaske. Husk at du blir mye fortere tørst når det er 30 grader ute, og at turen kan komme til å ta lengre tid enn du planla.

3. Kjøp og spis «roadside chicken»!

Kjører du østover fra Kampala må du stoppe i Namawojjolo og kjøpe grilla kylling på pinne, den er kjempegod! Markedet her er strengt regulert (i alle fall etter ugandisk standard), og vi har aldri opplevd å bli dårlige av maten her, eller hørt om noen som har blitt det. Hvis du vil være helt sikker på at kyllingen du kjøper er rett fra grillen kan du benytte anledningen til å gå ut av bilen og kjøpe direkte fra grillen. Her kan du også kjøpe vann, brus og gonja.(link). Det kan oppleves litt overveldende med et titalls personer som omringer bilen og tilbyr kylling, gonja og brus gjennom vinduet- men pust med magen og nyt opplevelsen! Og jo- du får tilbake vekslepengene, selv om du selv kanskje ikke har helt kontroll på hvem du egentlig endte opp med å kjøpe fra, og hvem som tok imot betalingen gjennom vinduet!

4. Må du på do?

Det må man jo ofte det etter noen timer… I tettbygde strøk er det beste å stoppe på en bensinstasjon. Vi har ofte stoppa på Total, men de siste årene er det flere ulike bensinstasjoner som har rene og pene toalett. Det er ofte stådo, og mange steder er toalettene låst, så du må spørre en ansatt om å få låne nøkkelen (det får du!). Går turen ut på landsbygda, med langt mellom husene, er det enkleste å finne en busk å gjemme seg bak. Tar du langdistansebuss, hender det at bussen stopper, og konduktøren gir beskjed om at damene går på den ene sida av veien, og mennene på den andre! Det kan være lurt å ha med seg dopapir og såpe i veska, for det er ikke alltid du finner det på toalettene.

5. Vær hyggelig mot politiet!

På tur ut av byene i Uganda vil du komme forbi mange politikontroller. Private biler blir stoppet av og til, mens lastebiler og busser blir stoppa veldig ofte. Blir du stoppa, er det viktig å holde seg rolig, være høflig og hyggelig, og gjøre som du får beskjed om. Du får gjerne spørsmål om å vise førerkort, og så går politiet gjerne en runde rundt bilen, sjekker forsikringspapirene (som er klistra på et vindu), og kanskje noe annet. Så lenge du har alt på stell, er det lite å være stressa over. Har du dårlig tid? Husk at det ikke er politimannen- eller dama sin feil. De gjør bare jobben sin, og husk at den som stopper deg, kanskje har stått der i solsteiken i mange timer, med dårlig lønn og lite spenning, så det er ingen grunn til å være annet enn høflig og hyggelig! Begynner du å klage eller kritisere, har du bare deg selv å takke hvis du blir stående mye lengre enn nødvendig!

6. Kom fram før det blir mørkt!

Å kjøre bil i mørket i Uganda er krevende- veiene er dårlig merka, nesten ingen myke trafikanter bruker refleks, og fartshumper og hull i veien er vanskelige å få øye på. Så, planlegg turen slik at du kommer fram dit du skal seinest kl. 19. Google maps har ganske gode tidsangivelser, på lengre turer gjør du likevel lurt i å legge inn en time ekstra i forhold til hva Google maps sier. Ting tar tid, som du vet!

Til slutt- nyt turen! Det er alltid noe nytt og fascinerende å se langs ugandiske veier ;)

Har du vært på biltur i Uganda? Del gjerne historier, tips og triks for en god biltur i Uganda i kommentarfeltet!

Krokodiller har ikke fantes i parken på over 8000 år, sannsynligvis på grunn av giftig aske fra lokale vulkaner. Men, de siste årene har det blitt sett krokodiller i Kazinga Channel, som er en 40 kilometer lange kanal som binder sammen Lake George og Lake Albert. Parken er kjent for tre-klatrende løver, som man spesielt kan se i Ishasha i den sørlige delen. Landskapet i parken er variert, med gress-savanne, regnskog og innsjøer. De to største innsjøene er Lake George og Lake Albert, og parken også har flere små krater-sjøer. Noen av disse er saltsjøer, og mye av saltet som brukes i Uganda kommer herfra. Oppsummert er safari i Queen Elizabeth mye mer enn den tradisjonelle «game drive» på savannen!

Du kan spore sjimpanser i Kyambura Gorge, oppleve dyrelivet i den vakre Maramagambo forest, reise på båtsafari i Kazinga Channel, besøke vakre krater-sjøer, lære om hvordan salt utvinnes i saltsjøene, se falmingo i Lake Katwe eller nyte fersk fisk i en av de 13 fiskelandsbyene i parken.

Denne gangen hadde vi i familien Oluka bare satt av tid til en game drive. Den gjorde vi i området som heter Kasenyi planes, som ligger nord i parken. Det var bare en kort kjøretur fra The Elephant Home, hvor vi bodde (det kan du lese mer om her). Uheldigvis fikk safari-bilen en spiker i det ene dekket på vei for å hente oss, så den fantastiske soloppgangen opplevde vi fra bensinstasjonen…

Juli er tørketid i denne delen av Uganda, og i år har det vært tørrere enn vanlig. De fleste stedene vi var på hadde det ikke regnet på over to måneder. Så det var tørt og veldig støvete! Et tips- ikke gå med hvit shorts, som jeg gjorde… Jeg tviler på om den blir helt hvit igjen noen gang!

Bøfler og vortesvin var det mange av, og masse fugler! Vi likte spesielt godt å se flokkene av weaver birds (jeg har ikke lyktes i å finne ut hva de heter på norsk- om noen av dere som leser vet det, så gi beskjed!) som fløy i flotte formasjoner. Ikke så lett å få gode bilder av mange små fugler på en gang, men vi gjorde i alle fall et forsøk:

På denne type safari vil vi jo veldig gjerne se noen av de store kattene. Denne gangen var vi heldige og fikk se en leopard! Det var første gang noen av oss så en leopard i fart (en gang i Murchison Falls så vi en som sov i et tre). Det var en stor opplevelse- og dessverre ikke så enkelt å få et godt bilde av… Løver derimot var vi ikke så heldige å få se denne gangen. Men slik er det på safari- vi er i villmarka, og det er ingen garanti for at man får sett alle dyrene man gjerne ville. Derfor kan det lønne seg å sette av tid til flere turer i parken, kanskje både på morgenen og kvelden.

I QENP er det to ulike antiloper- vannbukk og Uganda kob. Det er flotte dyr! Guiden fortalte at vannbukkene nesten aldri blir spist av løver eller leoparder, fordi de skiller ut et kjemikalie i kroppen når de blir jaget, som gjør at kjøttet smaker vondt. Uganda kob er Ugandas nasjonaldyr og finnes på landets våpenskjold (sammen med krontranen, som er nasjonalfuglen, og som du også ser i flagget).

Halvveis ute i turen stoppa vi på et sted med noen suvenirbutikker og spiste vår medbrakte frokost. Her var det utsikt til en saltsjø, og etter frokost kjørte vi ned. Det var interessant å se hvordan de utvinner salt her. Familiene som jobber her driver ikke med jordbruk eller annet, men har drevet utvinning av salt i generasjoner, og hver familie har sin del av innsjøen som de drifter. Saltet fra denne sjøen brukes stort sett til dyr, mens salt fra andre saltsjøer i nærheten også raffineres videre og brukes som bordsalt.

Til slutt var det bar ett dyr vi virkelig savnet- elefantene! Hadde vi tatt båtturen på Kazinga Channel på ettermiddagen, hadde vi garantert sett elefanter nede ved vannet, men vi hadde planlagt å kjøre videre til Fort Portal etter lunsj. Så, guiden vår tok oss med på en vei som gikk langs kanalen. Vi kjørte og kjørte, så vannbukker, vortesvin og villsvin. Noen elefanter langt borte på andre bredden av kanalen så vi, men ikke noen nærmere. Nei, sa guiden, vi er nok for seine. Det er varmt, og de har gått ned til kanalen for å drikke vann. Litt slukøret snudde vi for å kjøre tilbake, og plutselig utbrøt guiden: God is great! Der stod en hel familie elefanter og venta på å gå over veien. Er de ikke fine?

Helt til slutt, på andre sida av veien for familien over, så vi en elefantmor, en litt stor unge, og en helt nyfødt unge. Mora holdt den nyfødte opp med snabelen og rista på den, og vi måtte til slutt konkludere med at ungen mest sannsynlig var død. Etter en kort tid tok mora ungen i snabelen og gikk mot vannet. Guiden vår trodde at hun kanskje ville prøve å vekke den opp ved å bade den der. Det var en spesiell opplevelse- både stort å få være vitne til noe så dramatisk, og samtidig veldig trist.

Det var sannsynligvis sommerens eneste safari for oss, men vi håper å få med oss flere på safari rundt årsskiftet- da er det Kidepo nasjonalpark vi skal utforske! Programmet for nyttårsturen finner du her!

Dag tre i Lake Bunyonyi våkna jeg til intens fuglesang i seks-tida. Litt tidlig, men også veldig koselig. Og, jeg husket på at Bunyonyi betyr «stedet med mange små fugler»- det stemmer! I motsetning til dagen før, våkna vi til solskinn, og endelig fikk vi se Lake Bunyonyi med sol og blå himmel over!

Turen fra Lake Bunyonyi til Queen Elizabeth nasjonalpark var en nydelig tur gjennom variert landskap. Høye åser og dype daler rundt Kabale, åpnere landskap ved Ntungamo, og nye og enda grønnere åser og daler fra Ishaka til nasjonalparken. Selve parken ligger nede i Den vestlige riftdalen, og nede i dalen er det flatt savannelandskap, mens åsene stiger opp på hver side.

Vel nede går hovedveien rett og slett gjennom nasjonalparken. Ikke så bra for dyrelivet kanskje, men utrolig praktisk... Og, vi fikk faktisk sett både antiloper, elefanter og vortesvin fra hovedveien. Mens vi har kjørt milevis på humpete grusveier for å komme oss til Murchison Falls og Kidepo nasjonalpark, var Queen Elizabeth veldig mye lettere tilgjengelig. Her går det også offentlig transport, så det er mulig å komme seg hit uten egen bil. Kanskje ikke så rart at dette er den mest besøkte nasjonalparken i Uganda?

Mens Lake Bunyoni var kaldt, var Queen Elizabeth veldig, veldig varmt. Lake Bunyonyi ligger på 1962 moh, og Queen Elizabeth nasjonalpark ligger omtrent 1000 meter lavere.

I Queen Elizabeth bodde vi på The Elephant Home, som ligger like utenfor parken. Før hovedveien ble lagt gjennom parken kom elefantene ofte til stedet, så navnet passet bra. Nå er det et elektrisk gjerde som hindrer dyrene fra å gå ut i veien, og de kommer ikke lengre hit til The Elephant Home. Stedet drives av lokalsamfunnet, og det var ikke noe luksus-standard. Men til gjengjeld var de ansatte fantastisk hyggelige og hjelpsomme!

Safari i Queen Elizabeth nasjonalpark kan du lese om i et eget blogginnlegg (kommer snart!).

Etter en natt i varmen i Queen Elizabeth kjørte vi opp i åsene på andre siden av riftdalen, gjennom byen Kasese mot Fort Portal. Og igjen var landskapet grønt og frodig, og bananene vi kjøpte langs veien helt fantastisk gode!

Fort Portal og området rundt er utrolig vakkert! Her kunne vi gjerne vært flere dager, men det får bli en annen gang. Vi hadde bestilt rom på Kyaninga Royal Cottages, som ligger omtrent 15 kilometer utenfor byen. Det er et godt utvalg av gode overnattingssteder i og rundt Fort Portal, men det som gjorde at vi landa på Kyaninga Royal Cottages var muligheten til å bade i innsjøen like ved. Veien fra byen til Kyaninga var ikke særlig bra, men heldigvis var både stedet, maten, servicen og utsikten verdt strevet med å kjøre dit! Ikke minst var det fantastisk å starte oppholdet med en 15 minutters tur gjennom regnskogen, ned til innsjøen for et fantastisk forfriskende bad!

Siste dag på vår rundtur i Vest-Uganda tilbragte vi på veien fra Fort Portal til Entebbe. Det vi ikke visste, var at det var veiarbeid på en del av veien, så turen tok lengre tid enn planlagt. Men, også her var det mye å se, og mye god frukt å kjøpe med seg hjem :)

Vest-Uganda frister til gjentakelse, og om ikke lenge lager vi kanskje nye turer til Uganda hvor vi opplever deler av både øst og vest?

Har du lyst til å oppleve noe av alt det Uganda har å by på? Sjekk ut vår neste tur: Topptur og safari! Kanskje vi sees i Uganda?

Etter noen uker på kjente trakter i Entebbe, Soroti og Okra farm, er familien Oluka på tur i Vest-Uganda. I februar neste år planlegger vi tur for en folkehøgskole, som starter med ei uke i Rwanda. Da passer det fint å starte Uganda-turen med noen dager ved Lake Bunyoni, som bare er en times tid fra grensa mellom Uganda og Rwanda. Og, klok av skade har vi i Alakara bestemt at vi alltid skal besøke et sted før vi tar med oss grupper dit ;)

Frister det med en tur til Uganda? Les om vår neste tur her: Topptur og safari!

Turen starta søndag ettermiddag fra Kampala. Litt seinere enn planlagt, men som de sier her: TIA- This is Africa! Det går ikke alltid som planlagt. Uansett, vi kjørte fra Kampala til Mbarara, en tur på omtrent 300 kilometer. De første 150 kilometerne var det mye trafikk, men så løste det seg opp, og kilometerne gikk raskere unna.

På veien stoppa vi selvsagt på ekvator- ganske flott å stå med ett bein på den nordlige, og ett på den sørlige halvkule!

Mbarara er den største byen i Vest-Uganda, og hovedsete i det gamle kongedømmet Ankole. Siden vi var seint ute, kjørte vi rett forbi Mbarara, og kom fram til Nyore Hillside Resort litt etter at det var blitt mørkt. Det var et nydelig sted, med ferskpressa juice som velkomstdrikk, god mat, fine rom og god service!

Etter en god frokost på Nyore kjørte vi til Kabale. Dette er en nydelig tur, der landskapet forandrer seg fra ganske flatt til bratte åser og dype daler nærmere Kabale. Det produseres masse bananer i området, overalt så vi store bananplantasjer, og biler og lastebiler fulle med matooke, grønne matbananer. Ananas, te og ulike grønnsaker så vi også på store åkre langs veien.

Fra Kabale til Lake Bunyonyi er det åtte kilometer, men veien var dårlig, og vi brukte nærmere en halvtime på det siste stykket.

Vel fremme i Bunyonyi var det markedsdag, og flaks for meg at det var William som kjørte, og måtte rygge og styre midt mellom folk, varer, sykler og mopeder ;) Bright fra Entusi Resort and Retreat Center møtte oss der, hjalp oss med å finne parkering, og så kjørte vi båt til halvøya der Entusi ligger. Og her er det så vakkert, at jeg tror bildene får tale for seg!

Bare ett godt tips til deg som har lyst til å oppleve Lake Bunyonyi- ta med deg nok varme klær! Du kan komme til å få bruk for både langbukse, genser, jakke og lue!

Sommeren 2022 vil vi i Alakara reiser utforske nye steder- og steder vi ikke har vært på mange år. Det er 15 år siden sist vi var i Bunyonyi, og mye har skjedd i Uganda på de årene. Flere gode overnattingssteder har kommet til, attraksjonene har blitt mer tilgjengelige, og kvaliteten på mat, aktivitetstilbud og service har blitt mye, mye bedre. Så, i sommer setter vi kursen sørover i Uganda, og hvis du vil være med å prøve ut Lake Bunyonyi a-la 2022, må du ta kontakt!

Som navnet tilsier, er Lake Bunyonyi altså et sted med mange fugler- over 200 ulike fuglearter er registrert i området rundt innsjøen. Noe man derimot ikke finner i eller ved Lake Bunyonyi, er flodhester og krokodiller. Sammen med et fravær av billharzia, betyr det at her er det trygt å svømme- noe som er ganske unikt i afrikanske ferskvann. Men du må være en god svømmer, for innsjøen er dyp! Akkurat hvor dyp, det er det ingen som vet helt sikkert, noen mener den er 900 meter dyp enkelte steder, mens andre sier at den stort sett ikke er dypere enn 40 meter.

Lake Bunyonyi er 25 kilometer lang, og 7 kilometer bred, og ligger nesten 2000 meter over havet. Det er en vulkansk innsjø, som ble dannet for omtrent 10 000 år siden, da et vulkanutbrudd i Virunga-fjellene i DR Kongo hadde utbrudd. Lavaen som strømmet ned fra fjellet dannet en demning i elva Ndego, og dalen ble fylt med vann.

Til sommeren pakker vi med oss tursko, kikkert og badetøy, og tester ut nye overnattingssteder, mat, og aktiviteter på og ved Lake Bunyonyi. Blir du med?

Helt siden jeg startet Alakara reiser har jeg drømt om å få være med å bidra til å utvikle reiselivsnæringen i området der gården vår, Okra farm, ligger. Det er jo denne delen av Uganda som er mitt hjerte nærmest, og hvor jeg selv har hatt utrolig mange opplevelser som har beriket livet mitt.

Å sitte under en uendelig stor stjernehimmel og bare være til. Å bli med i dansen i en lokal kirke. Å sitte på kjøkkenet og drøse med damene mens maten koker. Å sykle på støvete grusveier der alle hilser på hverandre. Å våkne til hanegal. Å sovne til gresshoppenes lyder. Å le. Å ikke tenke på klokka. Å sitte på en boda-boda mens ildfluene lyser i mørket rundt meg. Å spise mangoer under mangotreet. Å bare være til, finne roen og øve seg på å gå sakte.

Jeg får av og til spørsmålet: hva er det du liker så godt i Uganda? Og det er ikke så lett å forklare. Men alle disse tingene er del av det!

Så drømmer jeg- om å dele disse opplevelsene med flere. For jeg tror mennesker fra Norge og andre land som er rike på materiell velstand har så uendelig godt av å oppleve et helt annet liv, og et helt annet tempo. Jeg tror vi trenger det.

Og jeg drømmer om å få være med å bygge opp en reiselivsnæring som kan bidra til jobber for ungdom, mulighet for inntekter for landsbyer, bevaring av kultur, språk og historier, vern om naturen, håp og stolthet i denne delen av Uganda som jeg er så glad i, men som har gjennomlevd så mange vanskeligheter i år etter år.

Og så møter jeg Theo Vos, en ung mann oppvokst i Nederland med en mor fra Uganda- og som drømmer om det samme!

Og ikke bare drømmer han, han har jobbet i over fire år med å utvikle Kara-Tunga Arts and Tours, utdannet turguider, bygget opp gjestehus og turistinformasjon, og markedsføringskanaler. Og ikke minst har han jobbet for å skape samarbeid mellom de ulike aktørene som har starta reiselivsbedrifter i regionen.

Derfor, midt i en pandemi som gjør at det globale reiselivet ligger nede, får vi likevel mulighet til å være med på å jobbe videre for å oppnå drømmen om et bærekraftig reiseliv i Karamoja- Ugandas best bevarte hemmelighet! I ukene som kommer skal dere som følger bloggen få noen glimt av alt det Karamoja-regionen har å by på. Gled dere!

Mye har skjedd i både Norge og Uganda de siste månedene. I Uganda har det vært lange perioder med portforbud, stengte skoler og stengte grenser. Smittetallene er forholdsvis lave, og det ser ut til at myndighetene har gjort gode valg for å holde smitten under kontroll.

1. oktober ble grensene åpnet, og internasjonale flygninger til hovedflyplassen i Entebbe startet opp igjen.

Hva blir det mulig å få til av turer til Uganda i 2021? Det er vanskelig å si enda. Det vi kan si ganske sikkert, er at vi ikke kommer til å legge opp til gruppeturer slik vi gjorde i 2018 og 2019. Men, det finnes likevel muligheter!

To av våre samarbeidspartnere, Kara-Tunga Tours i Moroto og Home of Friends i Kapchorwa, har brukt månedene nesten uten gjester godt. Opplæring av turguider, utforsking av nye områder, nye aktiviteter og mye annet. Det er utrolig spennende, for dette er nybråttsarbeid i turistnæringen i Nordøst-Uganda! Her er det fremdeles gode muligheter for å bli første turist på et nytt sted Og om det ikke er akkurat så eksklusivt, så kan vi i alle fall garantere at det verken blir kø eller trengsel!

Så hva blir mulig til neste år? Jeg tenker at skreddersydde turer med safari, sykkeltur, fjelltur, landsbybesøk, musikk, dans og drama, båttur, historiske turer med mer kan passe til neste år. Med tanke på smittevern kan det være fornuftig å holde seg utenfor de største byene, men det gjør ikke så mye, det er jo på landsbygda og på safari de store opplevelsene i Uganda er!

I disse korona-tider er det mange ting som endrer seg. Denne bloggen har stort sett vært brukt til å prøve å skape reiselyst til Uganda. Men akkurat nå er det usikkert når neste tur kan arrangeres, og som så mange andre, så trekker vi oss litt tilbake. Tar en dag om gangen. Øver oss på å gjøre ting litt saktere. Nyter roen. Kjeder oss...

Jeg hadde egentlig tenkt å la bloggen og hjemmesida til Alakara reiser være i fred ei stund. Men så kom jeg til å tenke på noe- nemlig all den gode maten vi har i Uganda! Kanskje vi rett og slett kan blogge litt om mat? Kanskje det er flere enn meg som leter etter oppskrifter på noe nytt når vi holder oss hjemme, og alle aktivitetene som vi til vanlig fyller dagene med, har tatt pause?

Vel, det er jo bare en måte å finne ut om det er en god idè på, og det er å prøve! Så her kommer første oppskrifts-bloggpost fra Alakara reiser!

Og jeg begynner selvfølgelig med min personlige favoritt- gonja! Ordet gonja er luganda, det språket som flest mennesker i Uganda snakker. Gonja er en type banan, og i asiatiske butikker i Norge selges de som regel under navnet "koke-banan". På engelsk heter de plantain. Du kan altså ikke gjøre dette med vanlige bananer som du får på Kiwi eller Bunnpris- da blir det mye grums i gryta!

Første gang jeg smakte gonja var på busstur fra Kampala til Soroti. På et sted som heter Namawojjolo stopper de fleste som er på langtur, for å kjøpe grilla kylling på spyd, og grilla gonja. Jeg likte de ikke så godt de første gangene. Men, så fikk jeg smake frityrstekt gonja- og da var jeg solgt! Nå er det slik at hele svigerfamilien min vet at når jeg kommer på besøk, da vil jeg gjerne ha gonja- helst til hvert måltid! Og William, ja han tør ikke komme hjem fra Uganda uten å ha med seg et par kilo i kofferten...

Så dagens oppskrift er egentlig ikke en oppskrift- for her er det bare en ingrediens- nemlig gonja!

Kanskje det vanskeligste med å få en god gonja, er å vite hvor moden den må være før du skreller den, kutter den opp, og steker den i olje. Kort sagt skal den være så moden at du nesten tror den har blitt dårlig- skallet skal være tilnærma sort. I Norge får du som regel kjøpt slike kokebananer når de er grønne, og da kan du regne med at det tar minst to uker før de er klare. Så første bud er å være tålmodig! Det er nemlig ikke særlig godt å spise frityrstekt gonja dersom den ikke er skikkelig moden... (du vil i alle fall ikke forstå hvordan dette kan være favorittmaten til noen!).

Når de er modne nok, skreller du bananene, og skjærer dem i skiver. Så varmer du opp olje. I Uganda bruker man som regel solsikkeolje, en annen nøytral olje kan også brukes. For å sjekke om olja er varm nok, kan du putte ei skive banan oppi. Om det bobler rundt den, og den raskt kommer opp til overflaten, så er det passe varmt. Stek i omganger, slik at de ikke klistrer seg sammen under stekinga. Når de er gyldne, tar du dem opp og legger på kjøkkenpapir så oljen får rent av.

Og så er det bare å vente litt, til de er litt avkjølt. Så kan de spises- enten som snacks, eller som tilbehør til stekt eller grilla kjøtt eller kylling.

Så da er det bare å vaske hendene, komme seg ut, holde avstand til andre, finne en asiatisk eller afrikansk matbutikk, og sette i gang!

«De går nakne!» «De drikker en blanding av melk og blod!» «De tror at alle kyrne i hele verden tilhører dem!» «De har ikke klær, barna går ikke på skolen, og de sover i små jordhytter, men egentlig er de kjemperike, for de har jo så mange kyr!». «De har holdt på tradisjonene sine, mens vi har mistet våre. De lever sånn som våre forfedre levde»

Så altså, Karamoja og karamojongene er noe for seg selv i Uganda. Og som så mye annet, har det sine historiske årsaker. Under kolonitida var området isolert, og kun tilgjengelig med spesiell reisetillatelse. Under Idi Amins styre ble folket i Karamoja undertrykt og ydmyket. I det politiske kaoset i Uganda på begynnelsen av 80-tallet, fikk karamojongene tak i store mengder moderne våpen, og det ble starten på en tretti år lang periode med voldelig konflikt. Først i 2011 var det blitt delvis fred i området, og i dag er hele Karamoja ansett som trygt for både fastboende og turister.

I 20 år har jeg altså hørt om dette folket og denne delen av landet, og det har fascinert meg. Men, det var først i høst at jeg endelig fikk mulighet til å reise til Karamoja selv. Og for en opplevelse! Målet med turen var å se hvordan Alakara reiser kan lage gruppetur til Karamoja. Neste sommer blir første Karamoja-tur, men det blir helt sikkert ikke den siste!

Vi ankom Uganda på Entebbe flyplass, og kjørte til byen Soroti neste dag. Så kjørte vi fra Soroti til Moroto, den største byen i Karamoja. Veien har fram til nå vært en svært humpete grusvei, men nå er den snart ferdig utbedra og asfaltert, og turen tok omtrent tre timer. Det er mye man kan si om kineserne i Afrika, men veiene de bygger er gode å kjøre på!

Moroto er en liten by, stille og rolig. Utenfor byen ligger Mount Moroto på 3083 moh. Vi bodde på Karamoja Safari Camp, som tilbyr både dagsturer i fjellet, og turer til toppen, som for de fleste tar tre dager. Karamoja Safari Camp og Kara-Tunga tours jobber aktivt for å utvikle turismen i området, og tilbyr turer som kombinerer natur- og kulturopplevelser. Vi fikk sammen med en lokal guide oppleve en ekte karamojong-landsby, noe som var spennende både for norske meg, og for mine kolleger fra nabodistriktet! Og så var det stas for meg at språkkunnskapene på ateso kom til nytte- både fordi språket nga’karamojong er nært beslektet med ateso, og fordi damene i landsbyen slo over til ateso når de forsto at jeg kunne det!

Etter to netter i Moroto, gikk turen videre til Kidepo Valley nasjonalpark. Vi kjørte omtrent to timer før neste by, Kidepo. Mye av turen gikk gjennom villmarksreservatene Matheniko og Bokora. Her så vi ikke så mye dyr, men masse flotte fugler, og sjåføren vår påstod hardnakket at det var masse slanger- så det ble ingen tissepause i buskene denne gangen! Kotido er en liten by med støvete gater- og gjett om vi ble overrasket da vi gikk inn på et supermarked som viste seg å ha «Kampala-standard»!

Etter å ha reist mye i Uganda, var det mange ting jeg bet meg merke i. For det første var det veldig få folk langs veien. Vi så heller ikke barn i skoleuniform, eller skilt til skoler eller helsestasjoner. Lange strekninger var det bare oss og veien, og de nevnte fuglene. Innimellom kjørte vi forbi store flokker med kyr, geiter, sauer og esler. Det var de unge mennene som passet de store dyrene, mens smågutter tok seg av flokker med kalver, sauer og geiter. Kvinnene og jentene, de var opptatt med innhøsting av sorghum, og vi så dem på åkrene, eller langs veien med tunge bører på hodet. Eslene ble også brukt til transport av korn fra åkeren.

Når vi kjørte forbi små bosetninger, satt ofte de gamle mennene i skyggen av et tre. Alle menn bar med seg en liten trekrakk, som de kunne sette seg på når de kom fram. Sjåføren vår mente det var utrolig greit- når alle har med seg sin egen krakk, da slipper man jo å finne fram stol når det kommer besøk!

Men, selv om det var flott og kjøre gjennom villmarksreservatene, og fascinerende å se livet i landsbyene vi kjørte forbi, så var det turen fra den bittelille byen Kaabong og videre til Kidepo Valley nasjonalpark som fascinerte oss mest. Fantastiske landskap uansett hvor du snur deg- rare steinformasjoner, åser og fjell i horisonten, og store åkre med knallgule solsikker! Det er vanskelig å beskrive, og selv om bildene er flotte, er virkeligheten tusen ganger vakrere!

Det er mange ting å tenke på når man skal starte et reisebyrå. En av dem er hva selskapet skal hete. Vi endte opp med "Alakara"- men hvorfor det? Og hva betyr det egentlig?

Kort fortalt- Alakara betyr "glede". Språket er ateso- som snakkes i området rundt Soroti og Okra gård, som er en viktig del av programmet på Alakara sine turer.

Men ordet er ikke bare et substantiv, som det er på norsk. Alakara brukes også som takk- altså jeg er glad = takk. Det er ikke så vanlig å bruke det slik på ateso- men nabospråket nga-karimojong bruker det på denne måten. På ateso derimot, bruker man "alakara" når man er veldig, veldig glad!

Før jeg bestemte meg for navnet, spurte jeg flere venner og slektninger hvordan de ville oversette "alakara" til engelsk. Og fikk til svar "extreme happiness". Og siden jeg har vært ekstremt glad i Uganda siden første gang jeg reiste dit i 1999, ja så syntes jeg det var et godt navn :)

De to språkene jeg har snakket om- ateso og nga-karimojong, er de to eneste språkene i sin språkfamilie i Uganda. I Kenya har du turkana-folket, som snakker et nært beslektet språk, og i Sør-Sudan toposa-folket. I følge historien kommer de fra det som i dag er det sørlige Etiopia, og migrerte til Uganda, Kenya og Sør-Sudan for omtrent 400 år siden.

Selv snakker jeg noe ateso. Det er et utrolig spennede språk- totalt forskjellig fra andre språk jeg har lært (som er norsk, engelsk og tysk...!). Trykk, intonasjon, og ikke minst grammatikk gjør det til et vanskelig språk å bli god i. Men først og fremst er det veldig spennende å lære et språk som er så totalt ulikt de jeg kan fra før- ikke minst fordi det gir et innblikk i et verdensbilde som også på mange måter er totalt ulikt det norske.

Samtidig- det kan oppleves litt frustrerende å bruke mye energi på å lære et språk, og så reiser man et par timer fra der man bor, og der snakker de et helt annet språk, som ikke er i slekt med det du har lært engang! Men, sånn er det når et lite land som Uganda har over 30 ulike språk!

Etter at jeg hadde bestemt navnet, gjorde jeg et søk på internett. Og ble ganske glad da jeg så at det fantes en sang som het "Alakara" som lå ute på Youtube. Den kenyanske artisten Emmy Kosegei synger på turkana- og i sangen er "alakara" oversatt med "feire".

Alakara handler altså om glede, takknemlighet, feiring- og det er akkurat det vi i Alakara reiser ønsker at alle som reiser til Uganda med oss skal få oppleve. Og så jobber vi aktivt for at turene våre i Uganda skal bidra til jobbskaping, stolthet og glede i lokalsamfunnene vi besøker- men det får vi skrive mer om i en annen bloggpost!

Vi befinner oss i den lille byen Kapchorwa, 1915 m.o.h. Temperaturen er kjølig og behagelig, det er godt å komme opp i høyden så nær ekvator. Klokka nærmer seg 17, og vi samles utenfor gjestehuset. Ved porten får vi utdelt vandrestaver. Så får vi litt informasjon, vi skal gå i fem til ti minutter, til ei hule i fjellet like ved.

Vi setter av gårde. Selv om vi gruppa er vant med å være på fjellet, så er dette annerledes. Vi er omtrent 900 meter over slettelandskapet som ligger under oss. Den enorme sletta strekker seg ut mot nord og øst. Flere innsjøer ligger der nede og blinker i solskinnet. Men her oppe er det bratt, og selv om de fleste av oss er vant til å gå i ulendt terreng, kommer vandrestaven godt med.

Kapchorwa er en liten by, med omtrent 12 000 innbyggere. Folkegruppen som bor her, heter sabiny, og de snakker et språk som ikke er i slekt med noen andre språk i Uganda. Som mange andre folkegrupper i Uganda er kyr en viktig del av både kulturen og økonomien i området. Alle barn får navn etter når på døgnet eller omstendighetene da de ble født, og det er ofte relatert til kyr: «han/hun som ble født når kuene kommer hjem på ettermiddagen», «han/hun som ble født på verandaen», eller «han/hun som ble født når kuene blir melka».

Det er ikke bare oss norske turister som går mot fjellhula. Barna i nabolaget synes dette er spennende! Og de trenger ingen vandrestav- som vi sier i Suldal- de er gode til «å føta seg»!

Så nærmer vi oss hula, og vi hører trommer og sang. Røyken stiger opp fra bålet, og vi blir ønsket velkommen av unge dansere som byr oss inn i dansen.

Her er det bare å legge igjen sjenansen ved inngangen til hulen, og bli med. Trommeren slår takta, og heldigvis for meg er det ingen komplisert koreografi. Resten av gruppa både danser og synger. Først en velkomstsang, senere får vi høre historier om navneseremonier, krigsdans, sørgedans over kyrne som ble stjålet, og gledesdans når de modige krigerne klarte å finne kuene og få dem med seg hjem igjen. De synger og dramatiserer- om hvordan kvinnene varsler hele landsbyen om kvegtyvene som er på ferde, om hvor trist og lei og trøtt man blir når det ikke er mat igjen, og gleden over innhøstinga når maisen, bananene og potetene endelig er klare til å høstes. Lederen for gruppa forklarer på god engelsk- men heldigvis gjør han det etter en sang eller to, slik at vi selv får lov til å prøve å finne ut hva det er som blir formidla, før vi får fasiten.

Så er det tid for å smake på mais og bananer som har blitt grilla på bålet. De fleste av oss har smakt grilla mais før, men det skal noe til å bli bedre enn dette- maisen er plukket bare noen timer før, og grillet på glørne av bålet. Grilla matooke-bananer, derimot, er nytt for de fleste.

Ungdommene i dansegruppa forteller at det var slik de tilberedte maten her i riktig gamle dager, nå har de jo selvsagt gryter å koke maten i- og før grytene brukte man leirkrukker.

Mens sola synker nedover mot sletta under oss, vandrer vi tilbake til gjestehuset sammen med nabobarna og de unge danserne.

Utenfor porten blir noen av oss gjesten stående og snakke med tre unge damer, som forteller om hvordan de bruker dans og musikk til å formidle viktig informasjon i landsbyene i området. De danser og synger for å få slutt på omskjæring av jenter, for å oppmuntre foreldre til å sende barna sine på skolen, for å informere om hvor viktig det er å følge vaksinasjonsprogrammet, om prevensjon, alkohol, og tenåringsgraviditeter. De forteller om hvor viktig det er å være stolte av kulturen sin, språket sitt, folket sitt, selv om det er noen skadelige skikker som man må få helt slutt på. De forteller også om hvordan andelen jenter som blir omskåret er kraftig redusert de siste tiårene, og hvordan stadig flere familier, stadig lengre ut på landsbygda, ser verdien av skolegang.

Så blir det helt mørkt, og vi setter oss rundt bålet utenfor gjestehuset sammen med resten av dansegruppa. Ungdommene har litt tid til å sitte ned og drøse før de må gå hjemover. Det er latter, prat, spøk og moro. Gnistene spruter fra bålet, latteren runger.

Og jeg tenker at det er dette som er så fint med Uganda. De aller største opplevelsene, det er de du ikke finner i turbrosjyren, men som oppstår når mennesker møtes. På tvers av språk, kultur og økonomiske midler. Når vi møtes, ser hverandre i øynene, og oppdager at vi har så mye til felles at vi kan sitte rundt samme bål og oppdage at vi egentlig er ganske like.

Drømmer du om å oppleve Uganda? Alakara reiser er det eneste norske reisebyrået som spesialiserer seg på turer til Uganda. Vi kjenner landet godt, og lager turer til de største og mest kjente attraksjonene, og til unike opplevelser langt utenfor allfarvei. Kontakt oss i dag for en prat om din drømmereise til Uganda!

Det er et enkelt spørsmål å stille, men svaret er ikke like rett fram. For i Uganda, som i Norge, har man ulike mattradisjoner i ulike deler av landet. Og i mye større grad enn i Norge spiser man kortreist og sesongbasert mat. På tur med Alakara får du smake mye god lokal mat fra de stedene vi reiser til. Vi skreddersyr turer til hele landet- det kan du lese mer om her!

I dette blogginnlegget prøver jeg å gi dere et lite innblikk- men først og fremst bør det smakes og oppleves!

I Uganda skal maten være fersk, og den skal være godt kokt eller stekt. Kjøttet du kjøper på markedet er slaktet samme morgen, og ugandere er bortskjemt med fantastisk god frukt og grønnsaker i store mengder!

Man spiser to varme måltider om dagen, og så har man te med noko attåt både til frokost og på ettermiddagen.

De varme måltidene består av minst to deler: først er det karbohydratene, og da går det ofte i kokte bananer, posho (en slags stappe laget av maismel og vann), søtpoteter, kassava, chapati, ris, eller en «stappe» laget av hirse, sorghum og/eller kassava, eller en blanding av dette.

Så er et sausen: det kan være bønner, erter, kjøtt, fisk, grønnsaker eller liknende.

Et skikkelig måltid må inneholde minst en ting fra hver kategori!

Uganda er kjent for sine bananer, og ingen andre folk i verden spiser så mye bananer som ugandere: gjennomsnittlig 750 gram om dagen! Dette henger jo selvfølgelig sammen med at man bruker mange ulike typer bananer- kokebananer (matooke), ulike typer bananer som man kan spise som de er, og stekebananer (gonja), som smaker best grillet, frityrstekt eller som chips. Bananer kan man altså spise til alle dagens måltider.

Det er spesielt sør og vest i landet at det dyrkes og spises mye bananer. Nord for Nilen er klimaet annerledes, og her dyrkes mye søtpoteter, kassava, og kornsortene hirse og sorghum.

I tillegg bruker man mye jordnøtter, og det kan også brukes til mye mer enn bare å spise nøtter som snacks! Jordnøtter kan males til peanøttsmør og brukes som pålegg og i sauser. Spesielt godt er tørka storfekjøtt i jordnøttsaus! Ferske jordnøtter kan kokes eller stekes og nytes varme. De kan ristes med salt og spises som snacks eller til den nevnte teen til frokost eller på ettermiddagen.

Noen steder dyrkes det mye sesamfrø, og når man blander sesamfrø og jordnøtter og lager «peanøttsmør» av det, smaker det aldeles himmelsk!

Festmat i Uganda, det er først og fremst mange ulike retter samlet på en stor buffet. Ris, matooke, poteter, chapati, kjøtt i jordnøttsaus, kjøtt i tomatbasert saus, grilla kjøtt, kylling, fisk, erter, bønner, ulike grønnsaksretter… Jo flere, jo bedre!

Karibu omeesa! Velkommen tilbords!

Drømmer du om en tur til Uganda? Kontakt oss for en prat om ulike turmuligheter!

Erfaringsmessig er det mange praktiske spørsmål som dukker opp når det nærmer seg tur. I dette blogginnlegget svarer vi på de fleste! Og har du flere spørsmål- er det bare å spørre i kommentarfeltet!

Vær og klima

Uganda ligger på ekvator, og har ikke vinter og sommer, men regntid og tørketid. På grunn av at mesteparten av landet ligger mellom 1000-1200 meter over havet, er klimaet likevel behagelig. Områdene rundt Viktoriasjøen (Entebbe, Kampala og Jinja) har et ganske fuktig klima med dagtemperaturer på rundt 25 grader celsius, og mellom 15 og 20 grader om natta. Kapchorwa på nesten 2000 m.o.h er det kaldeste stedet vi skal besøke, der kan nattetemperaturen komme ned mot 10 grader. De varmeste stedene på turen er Kapelebyong og Murchison Falls. Her kan temperaturen i juli komme opp i 35 grader på dagtid, og en må regne med en nattetemperatur på mellom 20 og 30 grader.

I juli er vi i "den lille tørketida". Da kan det komme regn, men ikke hver dag. Regnværet er som regel korte, kraftige regnskyll, og så er det solskinn resten av dagen.

Vaksiner

Gulfebervaksine er obligatorisk ved innreise til Uganda. Du må vise fram gulfebersertifikatet før du får visum. Dersom du ikke har gulfebersertifikat, må du bli vaksinert på flyplassen. Dette koster 40 USD.

Ellers er det anbefalt å kontakte fastlegen eller et reisevaksinasjonskontor i god tid før avreise for å få råd om hvilke vaksiner du trenger. Du kan også lese anbefalingene til Folkehelseinstituttet her: https://www.fhi.no/sv/vaksine/reisevaksiner/verden/vaksiner-ved-reise-til-afrika/

Malariaprofylakse

Malaria er en alvorlig sykdom som smitter gjennom myggstikk. Malaria er endemisk i Uganda. Heldigvis er det lett å forebygge malariasmitte!

1. Myggstikkprofylakse: blir du ikke stukket av mygg, så får du ikke malaria. Så enkelt er det! Pass på at myggnettet er skikkelig på plass rundt senga når du legger deg. Det er myggnett over sengene på alle overnattingsstedene vi skal bo på. Ta med myggspray med virkestoffet DEET, og bruk det om kveldene. Min personlige erfaring er at det er myggmidler med 30% DEET eller mer som fungerer best. Disse fås kjøpt på noen apotek, eller de kan bestilles på nett, for eksempel her: https://nomaden.no/shop/utstyr/mot-insekter/myggmidler

2. Medikamentell profylakse: Det er anbefalt å ta malariaprofylakse ved alle reiser til Uganda. Dette fås på resept hos fastlegen. Det er ulike typer, noen må man starte med ei uke før ankomst, så husk å være ute i god tid!

3. Det er også mulig å få kjøpt impregnering for klær som gjør at myggen holder seg borte. Disse kan du finne i lenken under overskriften «forslag til pakkeliste». Jeg pleier ikke å bruke dette, og tror ikke det er nødvendig, men det er en mulighet!

Ellers så er det aller viktigste rådet for å holde seg frisk akkurat som i Norge: god håndhygiene! Såpe og vann finner vi stort sett over alt, men det kan være greit å ha med ei flaske håndsprit eller våtservietter i tillegg.

Pass og visum

Passet må være gyldig minst 6 måneder etter utreise fra Uganda.

Det er mulig å bestille visum på nett før reisen. Systemet har imidlertid hatt en del problemer, og vi i Alakara anbefaler derfor å kjøpe visum på flyplassen ved ankomst.

Visumet koster 50USD per person, og må betales kontant.

Dollarsedler fra før 2006 blir ikke godtatt, og heller ikke små sedler. Vi anbefaler å bruke 50- eller 100-dollarsedler. Det er ikke minibank før passkontrollen på flyplassen, så det er viktig å huske å ha med seg kontanter til visum!

Valuta, penger, uttak og betaling

Valutaen i Uganda er Uganda shilling. 1 000 shilling er omtrent 2,3 norske kroner. Med andre ord handler vi så 10 000-lappene flagrer ☺ På de fleste overnattingssteder kan man betale med enten dollar eller ugandiske shilling. Minibanker finner vi i alle byer, men ikke på landsbygda. I byene er det enkelt å finne banker eller vekslingssteder for å veksle dollar, euro eller pund til shilling. I Entebbe, Kampala og Jinja kan man betale med kort i en del butikker og restauranter.

I Uganda er ikke MasterCard like utbredt som Visa- så det anbefales å ha med i alle fall ett Visa-kort for å være sikker på at man får tatt ut penger i minibank, og/eller betalt med kort der det er aktuelt.

Husk å endre regionsperre på kortet ditt i nettbanken før du reiser, slik at kortet ikke er sperret for bruk i Afrika!

Strøm, spenning og adapter

I Uganda brukes samme stikkontakter som i Storbritannia, det vil si med et tre-pins uttak. Dette betyr at du bør ha med deg et adapter, slik at du enkelt kan få lada telefon,

kamera med mer!

Spenningen er 240 volt, og frekvensen er 50 Hz. Det betyr at alle elektriske apparater som du bruker i Norge, kan du bruke i Uganda.

På Okra gård og Murchison River Logde bruker de solcelle-strøm. De har invertere som gjør at spenningen er 240 volt i stikkontaktene her også, men det er ikke stikkontakt på rommene. Lading av telefoner og annet må skje på egne «ladesteder».

Mobildekning og internett

Det er god dekning på mobiltelefon på de fleste stedene vi skal. På Okra gård og i Murchison Falls må man lete etter dekning, men den finnes!

Det er forholdsvis dyrt med roaming med norsk sim-kort. Dersom man ønsker det, kan man kjøpe et ugandisk sim- kort slik at man har mobildata til en grei pris under oppholdet. Dette kan gjøres første dag i Entebbe.

Ellers er det Wifi på mange av overnattingsstedene og restauranter.

Tidsforskjell

Uganda er tre timer foran GMT. Det vil si en time foran Norge når det er sommertid, og to timer foran Norge når vi har vintertid.

Vask av klær

Man kan få vasket klær og sko (ja, det kan bli nødvendig!) på de fleste overnattingsstedene. Vær oppmerksom på at klærne blir vasket for hånd, og at man derfor ikke kan få vasket undertøy. I Uganda vasker alle sitt eget undertøy! Vaskepulver kan man få kjøpt omtrent overalt, så om du ønsker å vaske egne klær er det gode muligheter til det.

Toalettforhold

På stedene vi skal overnatte er det enten vannklosett eller utedo som man kan sitte på. Når vi kjører buss, kan det noen steder være utfordrende å finne toalett langs veien. Vi planlegger stopp etter hvor vi vet det finnes toaletter for reisende. Når vi kjører på landsbygda hender det vi stopper for en tissepause i friluft. Det kan være lurt å ha toalettpapir og håndsprit eller våtservietter i håndbagasjen i bussen.

Å reise i Uganda er veldig forskjellig fra å reise i Norge- og det er bare å glede seg :)

Lurer du på noe mer? Spør i vei i kommentarfeltet under!

Vi hadde bestilt en Landcruiser, men fikk en gammel Toyota Hiace. Bussen og sjåføren fra Kampala hadde ikke sjans til å komme over gjørmehullet. Det var 17 kilometer igjen til vi var framme, og jeg var reiseleder for første gang, med 13 norske gjester. Kvelden nærmet seg, og mørke skyer varslet regn.

Så stod vi der, en liten kilometer utenfor Kapelebyong sentrum, som er siste bebyggelse før Okra gård. William og jeg driver Okra gård, og han og teamet vårt hadde jobbet til siste minutt for å få alt klart til første storinnrykk med gjester. Etter nesten to uker uten regn hadde veien tørket opp og blitt ganske framkommelig, men kvelden før vi kom, hadde det regna kraftig. Den leirholdige jorda var blitt til gjørme, og ingen bil uten firehjulstrekk kunne komme seg over de verste gjørmehullene.

Vi fikk tak i William som allerede var på gården. De som hadde reist på veien daglig i lang tid, mente at Hiacen kunne kjøre omtrent halvveis, men bussen burde bli igjen i Kapelebyong sentrum. Halvveis var det et gedigent gjørmehull som de kalte «the bad place», og det var ikke vits i å prøve å kjøre over der. Men, de kunne sende moped-taxier, kalt boda-boda, til det stedet, og så kunne de frakte folk det siste stykket. Halve gruppa satte seg i Hiacen og kjørte av gårde. Vi andre ventet i bussen på at den skulle komme tilbake.

Det er rart med det. Når man er vant til å kunne holdes kontinuerlig oppdatert via mobiltelefonen, så føler man seg ganske «lost» når man ikke aner hva som skjer, og ikke får tak i noen. Mobildekningen både der jeg var og der William var, var dårlig. Og langs veien mellom oss var det ingen dekning i det hele tatt. Vi ventet og ventet- hvor lenge skulle det ta for sjåføren å kjøre første gruppa til det dårligste partiet av veien, og tilbake for å hente oss?

Omsider kom bil og sjåfør tilbake. Nå var det helt mørkt, og vi kunne ikke lengre se stjernehimmelen. Vi satte oss inn i bilen og kjørte. Sjåføren kjempet seg over gjørmete partier, til vi var framme ved «the bad place». Boda-boda guttene var på plass. Vi forlot bilen og satte oss på hver vår moped.

Vi kom oss over «the bad place». Boda-boda sjåføren min fortalte at sønnen min hadde mista sandalen sin i gjørma tidligere på kvelden. Den finner vi nok aldri igjen!

Så kjente jeg de første regndråpene. Det begynte forsiktig. Men snart ble veien sleip og glatt. Nesten som å kjøre på slapseføre hjemme i Norge. Sjåføren min satte opp farta. Jeg ba ham kjøre seinere. «Nei, det kan jeg ikke, for da kan vi risiker å sette oss fast! Og slapp av, jeg kjenner denne veien, jeg kjører jo her hver dag! Nå som veien har vært så dårlig har det vært god business for oss som kjører boda-boda, for ingen biler eller busser har kunnet kjøre her. Så jeg har kjørt her flere ganger om dagen i mange måneder nå».

Regnet blir kraftigere og kraftigere. Det blir kaldt å sitte bakpå i bare t-skjorte. Det føles som om vi aldri kommer frem. Endelig ser jeg lys i det fjerne. «Nå er vi fremme», sider sjåføren. Det er ingen andre i landsbyen som har solcelle-lys, så det er ingen tvil om at vi nærmer oss Okra gård.

Det må være drømmeforhold for de som liker å sladde på moped. For ei dame godt opp i 30-årene, som bare vil komme seg helskinnet frem, er det derimot ganske skummelt. Heldigvis er sjåføren så erfaren som han selv har påstått. Vi kjører gjennom hullet i gjerdet, forbi kjøkkenet der kjente ansikter sitter rundt kullovnen og roper «karibu, karibu!», forbi geitehuset, og inn på tunet med gjesthytter og oppholdsrom.

Så er det bare å vente på de siste i følget. Noen minutter etter at jeg selv er fremme, kommer sistemann. Endelig er gruppa samla igjen!

Kjøkkengjengen kommer med maten. Den er blitt kald. De hadde jo ventet oss i 17-18-tida, men nå var klokka blitt over ni før alle var på plass.

Rundt midnatt høres en motordur i det fjerne. En traktor! Vi hadde jo ikke kunnet ta med oss noe særlig bagasje på boda-bodatur, så vi hadde fått leid en traktor med tilhenger for å kjøre opp bagasjen. Endelig var alt på plass, og gjestene kunne få sove etter en innholdsrik dag. Vi lærte at neste gang, da må vi be gjestene om å pakke en lett sekk med det de trenger på gården, og la kofferten ligge igjen i bussen ;)

TIA- this is Africa, sier man ofte i Uganda. Og ja, dette er Afrika. Ting går ikke alltid som planlagt. Noen gang tar ting mye lengre tid enn man hadde tenkt. Men, det ordner seg alltid til slutt! Og det er kanskje en av de tingene som gjør det så utrolig spennende å reise i Uganda- selv om ingenting skulle gå som planlagt, så er det alltid noen som kan hjelpe, og det ordner seg til slutt. Hakuna matata!

Og helt til slutt- eieren av Landcruiseren stilte opp da vi skulle tilbake igjen ;)

Det må vel være dette som kalles en opplevelsesferie?